Sámis 26

38 Sámis 26/2017 trykt gjennom fortellinger og begreper. Når folk snak- ker om at laksen trenger ro, blir dette en av egenskape- ne til laksen som uttrykkes gjennom fortellinger. Pet- ter sammenlignet elva med en motorvei. Han mente at det var for mange båter som skremte bort fisken. Han fryktet for at fiskebestanden ville bli redusert og tilslutt forsvinne helt, dersom det fanges for mye stamfisk. Et- ter hans mening var det for mye turister som fisker døg- net rundt. Laksen har dermed ikke anledning til å væ- re i ro. Elva trenger å være fri for fiskere, dersom man igjen skal få laks. Det er ikke mange av bygdas egen be- folkning som fisker, og de få som fisker, fisker heller ikke døgnet rundt. Dersom all stamfisk blir fisket opp, vil det ikke være mere laks igjen som kan komme tilbake til elva. Stamfisk er en fisk som kjenner elva og som oppfat- ter elva som sitt hjem. Det er den laksen man kan sto- le på kommer tilbake. Petter antok at årsaken til at tu- ristene fisker døgnet rundt, er at de må kjøpe døgnkort. De utnytter derfor døgnets timer maksimalt. Lokalbe- folkningen kjøper derimot sesongkort, og trenger der- for ikke å være bundet til å måtte fiske mest mulig i løpet av et døgn. De lar elva hvile og gir laksen ro. Lokalbe- folkningen fisker når fiskeplassene er čázis . Er det dulvi , venter de til det blir coahki igjen. Petter fortalte at det også er bra med dulvi . Han husket at på 1990-tallet var det noen år etter hverandre med dulvi . Når det igjen ble coahki , var også laksen kommet tilbake til elva. En laks for en lokal person fra Sirbmá-området repre- senterer ikke nødvendigvis det samme som for en turist. Der en turist kan bruke fang-og-slipp metoden, vil det som regel være utenkelig for en lokal fisker å slippe ut laksen igjen, fordi man anser fisken å være tiltenkt per- sonen som har fanget den. Det oppstår et relasjonsfor- hold mellommenneske og laks, der det nærmest vil bety mangel på respekt å slippe laksen ut igjen. Det kan fø- re til at personen kan guoržžuluvvat , dvs. “bli gjenstand for overnaturlig innflydelse av uheldig art, så en mis- ter renlykken eller fiskelykken” (Nielsen og Nesheim 1932). Laks er også først og fremst mat for mennesker, og skal ikke kastes. Dersom man ikke tar vare på laksen, kan det få følger for vedkommende. Vi kan ut fra dette fastslå at vi har med forskjellige lakser å gjøre. Tanalak- sen er forskjellig fra den laksen som en turist fisker i Ta- naelva. Den er også forskjellig i fra den atlantiske laksen som blir til gjennom gytebestandsmål og tellinger. Tanaelva har blitt til gjennom de lokale praksisene De grunnleggende kunnskapene om Tanaelva og lak- sen er først og fremst blitt til gjennom praksisene til folk som har bodd og levd langs elva. Ulike praksiser slik som fiske med forskjellige redskaper har frembrakt forskjellige kunnskaper. Folk har fulgt nøye med lak- sens bevegelser gjennom skiftende vannstand, strøm- og bunnforhold. Dette er kunnskaper som har lagt grunn- laget for bærekraftig fiske. Mange begreper beskriver menneskenes forhold til elva og laksen. Ikke overasken- de er mange av disse på samisk . Elva tilbyr mennesker laks. Lokalbefolkningen som bor langs elva har tatt i mot tilbudet. De har studert laksens bevegelser og relasjoner som den har til mennesker, dyr og annet fisk. På bakgrunn av disse kunnskapene, har folk utviklet ulike redskaper som er tilpasset fiske ut fra ulike bunnforhold og skiftende vannforhold. Det er li- kevel ikke en selvfølge at folk får laks, selv om de fysis- ke forholdene skulle være de beste. Folk opplever også at laksen har sin frie vilje, og bestemmer hvem den vil of- re seg til. Kunnskaper som er bygd opp over lang tid, er med på å gjøre elva til det den er i dag. Tanaelva er ikke et laboratorium, den gir liv, ikke bare til laksen, men og- så til mennesker som lever og bor langs elva.